Skrikende, trashy, søtt og litt rart, Mighty Morphin Power Rangers reboot “Power Rangers” er ikke bare en ideell film for overivrige og nysgjerrige 12-åringer. Filmen gjør faktisk en formidabel jobb med å se verden gjennom deres øyne.

I teorien er heltene i filmen studenter på videregående skole, men de er en langt mer Disney Channel stil type fantasifilm som venter seerne. Filmen spiller mye på det å bli tenåring og hva den økte friheten gir unge, nysgjerrige personer. Disse heltene er misfits, de samles i et rom på skolen for alle som ikke kan oppføre seg i timen. Et scenario som lover å bli til “The Mighty Morphin Breakfast Club Rangers”, og det er nettopp det man får. En blanding av ungdommelig usikkerhet og lek, blandet med personlige samtaler mellom personer som prøver å finne svar på de store spørsmålene, som “hvordan kan jeg leve videre om hun ikke liker meg. Jeg vil bare dø”. Legger man så til litt dårlig koreograferte slåsskamper mellom de gode og de onde, som Rangers selvsagt vinner, er klisjeen komplett, men igjen, gjennom en 12-årings øyne funker det hele meget bra.

Teamet består av Jason Scott, spilt av Dacre Montgomery, den fremtidige Red Ranger. Kimberly Hart, spilt av Naomi Scott, som vi kjenner som Pink Ranger. Billy Cranston spilt av RJ Cyler, kjent fra sin rolle som Blue Ranger og Becky G som Trini, som ifølge ryktene snart skal overta rollen som Zack, Black Ranger. Skuffende er det dog at Black Ranger som i alle år har vært afroamerikansk, her er castet som asiatisk. Ikke noe galt i det, annet enn at man bør være tro formatet som alle som elsker disse filmene er vokst opp med.

Plott

Plottet er som alltid av det enkle slaget. Rangers skal prøver å beskytte en krystall gjemt inne i en Krispy Kreme doughnut butikk. Underveis blir Rita på mystisk vis overtalt til å hjelpe den andre siden og teamet får beskjed om å drepe sin tidligere team-kamerat. Det hele legger litt ekstra spenning i filmen, men “Kill Rita” blir gjentatt så mange ganger at det ender mer opp som en vits mellom publikum enn en betydning for filmen.

Den “sterkere sammen” meldingen som Rangers alltid har vært kjent for, har i denne filmen blitt gitt en post-Obama-makeover her, noen ganger overbevisende, andre ganger meget vanskelig å svelge. 

Først homofile superhelt

Da markedsføringen av filmen startet i USA og Europa, var det mange som hevet øyenbrynene, mens andre satt sjokolademelken i halsen, da det ble klart at Trini har stått frem som åpen homofil. På mange måter må man hedre både regissøren og filmselskapet, som er villig til å stå på barrikadene og gi oss verdens første homofile superhelt. På den andre siden klarer vi ikke gi slipp på det faktum at all, absolutt all, markedsføring spiller på nettopp det faktum at vi har fått en åpen homofil superhelt. Det ender med at vi sitter igjen med en litt sur smak i munnen og vi lurer på om den homofile vinklingen er for å støtte en gruppe som trenger og fortjener det, eller om det er for å gi seg selv en markedsføringsvinkel ingen andre superheltfilmer kan benytte seg av?

Vi har sett flere anmeldelser hevde at “Power Rangers” er for grov i sin humor, for dyp i sine karakterer og alt for ærlig i sin utstrakte produktplasseringen. “Krispy Kreme” blir i løpet av filmen gjentatt nesten like ofte som “Kill Rita”. Alle tre påstandene er forsåvidt sanne. Men så må man også se hvem filmen er laget for. Filmen som har et absurd stort budsjett, vil bli elsket av alle som er vokst opp med disse fargefulle superheltene. Power Rangers er alvorlig og har et godt hjerte. Det bør være flere filmer som det, bare bedre laget.