Det pleide å være en ganske pålitelig regel at en oppfølger til en dårlig horrorfilm, var enda mer verdiløs enn originalen. Tross alt, hvordan bygger man på ingenting? I fjor ble “Ouija: Evils originale” ansett som overlegen mot den kjedelige originalen og i 2017 gjentar det sjokkerende faktum seg med “Annabelle: Creation”, en stor forbedring over den monstrøse forferdelige “Annabelle” fra 2014. Mens den filmen føltes som en rask måte å tjene penger på suksessen til “The Conjuring”, følger David F. Sandbergs oppfølging ikke de samme retningslinjene som bare fører til død og ødeleggelse i jakten på høye profittmarginer. Filmen har ekkoer av den originale filmen, men fungerer bedre med snev av humor og mindre billige horrertaktikker vi har sett så mange ganger tidligere, som i “Annabelle” og “The Conjuring 2”. Det hele resulterer i en meget effektiv sjangerfilm. Det er ikke perfekt, men det er langt bedre enn noen ville ha spådd før filmen hadde premiere.

Mens tittelen viser at dette er en opprinnelseshistorie for en av de skumleste dukkene i filmhistorien, setter den også opp sine egne karakterer og univers hvor historiene spilles ut. Her er klare likhetstrekk til originalen og man har ikke gått for langt bort fra det vi ble kjent med i den første filmen, men man har tatt flere store skritt bort fra det klisjehavet som den første filmen var.

Plott

Akkurat som den første filmen ble sentrert rundt en gruppe søstre som er fanget i et hjemsøkt hus, er også “Annabelle: Creation” i hovedsak et hjemsøkt film, men med en annen samling av unge jenter som står overfor ting som bare kommer til livet om natten. I dette tilfellet er det en gruppe foreldreløse som har blitt plassert i et stort, isolert hjem når deres barnehjem lukkes. Gruppen ledes av søster Charlotte, spilt av Stephanie Sigman. Som i den originale filmen varierer jentenes alder fra 5-6 år til Charlotte som er rundt 15-16. Selv om Charlotte tidlig bygges opp som hovedperson, flyttes fokus umiddelbart over på Janice, spilt av Taliha Bateman, som er svekket av polio, og hennes søte bestevenn Linda, spilt av Lulu Wilson. Enhver god skrekkfan vet at det onde alltid vil fokusere på de svake og søte først.

Janice er den som først merker at det er noe som ikke er riktig i Mullins hus. Samuel Mullins, spilt av Anthony LaPaglia, er eier av huset og virker som en fin nok fyr, men han er altfor bekymret for at noen skal gå inn på hans avdøde datter Bees rom. Rollen av Esther Mullins, som spilles av Miranda Otto, er enda mer mystisk, skadet i en bilulykke og låst fast til sengen ringer hun med en klokke når hun trenger mannen sin. Jentene holder seg for seg selv, men Janice er den første som legger merke til at Bees låste rom er åpent midt på natten og det er da hun finner hun den forbannede dukken. Før du vet ordet av det, blir det kjempet mot døde sjeler, strømmen går og religiøse bilder flyr gjennom rommet. Disse filmene har flere temaer, men en av de mest fremtredende er den totale feilstillingen av at religionen kan beskytte oss mot alle onder. Både døde og levende. Sandberg elsker å kaste lys gjennom kryss på vinduer og vegger og den overdrevne bruken av religiøse symboler blir litt for mye.

Men tro det eller ei, “Annabelle: Creation” har det som den første filmen så klart manglet; et sterkt visuelt språk. Sandberg og hans team gjør en fantastisk jobb med å bygge spenning gjennom bruk av gammeldagse horrorgrep. Selv om vi har sett det så mange ganger før, fungerer det, da vi savnet det så sårt i den første filmen.