For å befri sin far, Henry Turner, spilt av Brenton Thwaites, fra den flygende hollendingens forbannelse, må Will, som alltid spilt av Orlando Bloom, først finne den magiske Poseidons Trident. Underveis går han sammen med den vitenskapelig briljante, foreldreløs Carina Smyth, spilt av Kaya Scodelario og hans fars aller beste fiende, Jack Sparrow, som alltid spilt av Johnny Depp, som denne gangen har et spansk spøkelse i hælene hele filmen gjennom.
Nå er det ikke noe å utsette på konseptet bak Pirates of the Caribbean. Men det er litt som å ta den største berg og dalbanen for ente gang. Ja det er morsomt, men det er fortsatt samme turen og vi kjenner hvert eneste stup og sving så alt for godt. Litt slik er det med Salazar’s Revenge. Det hele føles som en nyinnspilling av den første filmen, akkurat samme følelse som vi satt igjen med etter å ha sett de tre andre filmene. Greit konseptet funker og filmene tjener alltid store summer, men dette er film nummer fem og vi har fortsatt akkurat samme plottet. Vi har en skurk som befinner seg i en halvt død, halvt levende situasjon, takket være Jack Sparrow. Vi har de unge fremadstormende som søker eventyr og på mirakuløst vis alltid lykkes i sine halsbrekkene forsøk på å redde alt og alle fra. Man har selvsagt også med et sjømonster som innehar de mest utrolige magiske krefter og The Royal Navy, selvsagt. Hva er vel Pirates of the Caribbean uten en good guy ingen heier på. Det hele er så forutsigbart at vi til tider tar oss selv i å tippe fargen på den neste M&M som kommer opp av posen,bare for å få litt spenning. En ting som alltid har bært Pirates of the Caribbean filmene, er den godt gjennomtenkte humoren og one-liners som skribentene alltid har klart å få med, men denne gangen er ikke humoren heller på plass. Joda, vi drar på smilebåndet et par ganger, men det er ikke slik det engang var. For oss er det mangel på humor og sjel i Pirates of the Caribbean: Salazar’s Revenge, som gjør at vi sitter igjen med en følelse av at dette burde være siste film i serien. Det er på tide å takke for seg og for Depp å gå tilbake til mer krevende roller. Mannen er en formidabel skuespiller, men selv han kan ikke få mer ut av rollen som verdens mest sjarmerende pirat.
De norske regissørene Joachim Rønning og Espen Sandberg, som viste sine muskler med Kon-Tiki i 2012, virker til å ha blitt trollbundet ut av de muligheter man har når man har et studio som Disney i ryggen. Tidlig i filmen får vi et par scener med god gammel slapstick humor og bevis på at det enkleste er ofte det beste, men utover i filmen tar de to norske regissøren for seg med begge hender når det kommer til mulighetene som ligger i CGI. Vi blir overfalt av enorme effekter og et brutalt lydbilde som ikke gir kinogåerne noe annet enn en innføring i hva datamaskiner kan gjøre. Hva er galt med en god gammel sverdkamp liksom?
Historien i Pirates of the Caribbean: Salazar’s Revenge er dessverre like svak som resten av filmen. Det kan virke som skribentene har samlet opp alle forslag som ikke var gode nok for de første fire filmene og klippet og limet etter beste evne. Vi har sett alt før og vi klarer rett og slett ikke å la oss rive med. Mange vil elske denne filmen og den kommer sikkert til å sette nye rekorder når den har premiere verden over, men alle som elsker disse filmene må nå innse at enden er nær, om ikke allerede tapt til sjøs.