The Boss Baby høres ut som et killer konsept for en animert film som vil tiltrekke både barn, unge og gamle. Når man hyrer inn Alec Baldwin med sine rolige melodiske stemme til å spille en liten tycoon av en baby, skulle man tro det hele lå til rette for en virkelig så hyggelig filmkveld. Legg til et plott som setter søte unger opp mot enda søtere og kostete valper, hva kan vel gå feil?

Svaret er mye. På samme måte som ethvert barn krever mye oppmerksomhet og ofte går til ekstreme lengder for å oppnå det de søker, prøver også i dette tilfellet Boss baby for hardt. Det hele blir for påtatt og dialogen sitter ikke. En del av problemet er grunnlaget for filmen. Boken til Marla Frazees fra 2010 med samme navn, var tross dens suksess som den ypperste gaven til alle med barn, bare på 36 sider. Boken kokte ned til hvordan en baby har muligheten til å kontrollere en hel familie, uten å vite noe som helst om mellommenneskelige relasjoner. Over 36 sider funker det, i alle fall nogenlunde. Men å skulle bygge videre på et så tynt grunnlag lar seg bare ikke gjøre. Det er rett og slett for lite grunnlag til å fylle en hel film med morsomme og følelsesmessige øyeblikk som holder i stolen. Forfatterne og regissøren gjør sitt beste for å skape en intrige tidlig, som vi håper skal utarte seg gjennom filmen, men man kan ikke forvente at rivaliseringen mellom en baby og en syv år gammel storebror skal kunne bære hele filmen alene. Tankegangen er bra og en dresskledd baby med Baldwin sin stemme, som i all hemmelighet kontrollerer en hel arme av babyer, burde funke. Og når vi setter oss til rette i kinosalen, ønsker vi oppriktig at det skal funke.

Vi skulle så gjerne sett at regissøren hadde fokusert mer av historien på hvor enkelt babyer faktisk kunne styrt sine foreldre og verden rundt seg. I stedet legger man alt fokus på forholdet mellom en baby og en syv år gammel bror som skal kjempe om foreldrenes kjærlighet og oppmerksomhet. Hva er nytt med det liksom? Alle som har vokst opp med søsken eller en baby i familien har vært der og alle kan skrive under på at det er langt fra så spektakulært som mange foreldre gjør det til da historien skal fortelles mange år senere. Denne tilnærmingen kommer rett ut av håndboken med samme genetiske materialet som gjorde Pixars “Inside Out” så populær. Men den historien, delvis basert på hvordan hjernen virkelig virker, hadde et ekstremt godt uttenkt og gjennomført plott. Det har ikke Boss Baby. Her er det mangel på logikk og sammenheng. Med jevne mellomrom sper man på med klisjeer og dialog man så komme før man i det hele tatt ankom kinoen. Det hele har en like stor verdi som sist ukes lass med brukte bleier.

I boken som legger grunnlaget for filmen, er rollen til Boss Baby satt allerede på coveret og man vet hva man får. Filmen startet med en alt for lang sekvens, der babyer på et samlebånd blir utsatt for en kileprøve. Om babyen ler, er den å anse som “vanlig” og blir utplassert hos en intetanende familie. Ler babyen ikke, blir den sett på som en leder og blir en del av Baby Corp, en konkurrent til Puppy Co.  Baby Corp er det hemmelige nettverket av babyer som jobber for at babyer alltid skal ta større plass og ha et bedre liv enn valper.

Hvis dette ikke høres ut som en bunt av latterlig glede, er det fordi det egentlig ikke er det. Boss Baby lever dessverre aldri opp til sitt full potensiale. Vi gir den to halvfulle bleier.