Transformers: The Last Knight, startet og ender med kaos. Den første scenen har kropper som flyr over en himmel som er fylt med flammer. Det hele virker som Michael Bays gjenskapelse av “Ridders of the Round Table”, hvor Merlins magi var en gave fra roboter fra verdensrommet, en film mange kjenner og elsker. De siste scenene, og dette er ingen spoiler hvis du noen gang har sett en Michael Bay film, gir oss kropper som flyr over himmelen mens metall og flammer bryter i alle himmelretninger. I mellomtiden får vi en time med litt mytologi, en del løping og skriking, massevis av slow-mo slåsskamper, en dash av god gammel rasisme, og en ellers flott skuespiller, som ser ut til at han hadde tre uker der han ikke hadde noe bedre å gjøre. Det hele toppes med et usammenhengende støynivå som gjør at man seriøst vurderer å knuse sitt eget hode i stolen foran bare for å få litt fred.
Etter to filmer som tok “Transformers” moro og forvandlet dem til noe med samme kunstneriske dybde som en Monster Energy drikke, syntes Bay å gi franchiset en sårt trengt boost med sin relativt solide Transformers: Age of Extinction i 2014. Han fant en av Hollywoods mest karismatiske ledende menn i Mark Wahlberg, ga ham et perfekt navn, Cade Yeager, fylt på med et over-gjennomsnittlig støtteapparat av dyktige skuespillere og ga oss et episk nivå av ødeleggelser. Selv om filmen hadde sine tekniske problemer, slik alle Transformers filmer før den, ga det oss håp om at noe var på gang. Men den lille flammen av håp som tentes med Transformers: Age of Extinction, dør i løpet av Transformers: The Last Knight. Nei, det er å ta hardt i, håpet dør allerede i løpet av de første 10 minuttene. Fra begynnelsen er dette et usammenhengende rot. Cades datter og kjæresten, begge minneverdige karakterer fra den siste filmen, er borte. Datteren er avskrevet med et par forferdelig manipulerte scener som skal slå fast at hun nå befinner seg på college, og kjæresten, vel, hun er på uforklarlig vis på solen og uten videre forklaring blir det klart at hun virker til å være i fare for å bli der lenge. Andre karakterer som fungerte i de tidligere filmene og ga dem et lite håp er også fjernet i Transformers: Age of Extinction. Karakterer som Stanley Tucci og Kelsey Grammer er uten forklaring bare borte. Med unntak av en kort åpningsscene hvor man bare ser dem om man ikke blinker, stråler de med sitt fravær og det uten noe som helst forklaring. Skurkene fra de første filmen er også erstattet. Nå er de en ren CGI fiende kalt Quintessa, spilt av Gemma Chan, et interstellar vesen som vil bruke hjemplaneten til transformerne for å ødelegge jorden ved å krasje dem i hverandre. Hun er en skikkelig tegneseriefigur, dårlig utformet og en skurk man aldri tror på eller får noe forhold til. En syltynn karakter som bærer store deler av filmen på sine altfor spinkle skuldre.
The Last Knight starter i stor grad der den siste avsluttet. Optimus Prime er ledet tilbake til sin hjemplanet for å fortelle universet at de må forlate jorden alene. Det hele har dermed alle muligheter til å bygge på alt det som var bra med siste filmen. Det er dypt skuffende at man ikke legger mer i The Last Knight. Dette kunne vært filmen som reddet hele franchiset. Vi elsker å tilgi feilene i franchisene vi elsker. Selv kritikere gjør det. Men selv fans av denne serien må ta en hard titt på den direkte sjokkerende latskapen i denne filmen, som på sitt beste gjør absolutt ingenting for å holde oss i stolen.